Startside‎ > ‎Hvorfor trengs hjelp?‎ > ‎

Vedvarende selvskading

Selvskading er når du skader deg selv med vilje.

https://helsenorge.no/psykisk-helse/ungdom-og-psykisk-helse/selvskading

Det er mange grunner til selvskading, 
men ofte handler det om prøve å flytte smerte eller regulere følelser 
som tristhet, opplevelse av kaos, angst eller sinne.
Kutting og risping er typiske eksempler på selvskading, 
men det kan skje på mange andre måter. 

Alvorlighetsgraden og intensiteten varierer fra person til person.
En som selvskader gjør det ofte for å mestre og overleve en sterk følelsesmessig smerte. 
Men også for den som påfører seg selv skader, kan det være vanskelig å forstå hvorfor man gjør det.

Dersom du skader deg selv, eller tenker på å gjøre det, 
kan du snakke med en du stoler på eller du kan få hjelp fra lege og annet helsepersonell. 

Snakk med en noen du stoler på

Kontakt helsesøster på skolen, helsestasjon for ungdom eller fastlegen din. 
Disse vil kunne henvise videre til behandling ved Barne- og ungdompsykiatrisk poliklinikk (ABUP) eller Distrikspsykistrisk senter (DPS).
(Kilde: Helsenorge.no)


Erfaringsfortelling fra ABUP-bloggen


BARE DENNE ENE GANGEN

16 april, 2013   336 Lest

Helt nylig så jeg på NRK tekst-TV lokalt at 28% av 9 og 10-klassingene i Birkenes på ett eller annet tidspunkt har skadet seg selv med vilje. Skremmende tall. Og jeg lurer på hvorfor tallet er så høyt. Som tidligere selvskader vet jeg at selvskading er noe en tyr til fordi en har det vondt, og fordi en ikke liker eller har respekt for seg selv.

Forhåpentligvis er det en god del av disse som har gjort det en gang og ikke mer. En undersøkelse i 2007 viste at 10% av ungdom hadde skadet seg selv. 6.6% det siste året (2007). Det kan selvsagt være tilfeldig at tallet er så høyt i Birkenes, eller det er en reell økning. Det er like fullt alarmerende. Det at noen unge mennesker tyr til selvskading som løsning på vanskelige ting er forståelig på et vis. Man lever i en alder der følelsene er i opprør og kravene fra samfunn, venner og foreldre er stort.  Det som er kritisk med disse tallene er at så mange ungdommer har så liten selvrespekt at de finner trøst i det å skade sin egen kropp, den de er. For det er mangel på respekt for en selv når en tar det ut på sin egen kropp.

Les mer på ABUP-bloggen



Fra Ung.no

Selvskading - sett ord på det


http://www.ung.no/problhjemme/1136_Selvskading_-_sett_ord_p%C3%A5_det.html

Det kan være vanskelig å forstå hvorfor noen vil påføre seg selv kutt og sår. Selvskading er et emne som kan være vanskelig å snakke om, men åpenhet er ofte det beste.

Offentlig og kvalitetssikret

Kutting og risping er typiske eksempler på selvskading, men det kan skje på mange andre måter. Noen tar medikamenter, noen slår seg i hodet eller dunker hodet mot vegger og gjenstander. Andre biter seg i fingrene, leppene eller tungen og noen brenner huden. Alvorlighetsgraden av skadingen kan varierer mye.

Hvorfor skader man seg selv?

For noen år siden ble selvskading sett på som et mislykket selvmordforsøk. I dag ser vi annerledes på det. En som selvskader gjør det for å mestre- og overleve sterk følelsemessig smerte. Både for de rundt og for en person som påfører seg selv skader, kan det være vanskelig å forstå hvorfor en gjør dette. Noen sier til og med at de ikke føler den fysiske smerten, når de kutter seg selv eller gjør andre ting som man tenker at er smertefulle.

En usynlig følelse

På overflaten kan det se ut som de fungerer normalt, mens de i virkeligheten kan slite med angst, depresjon og selvmordstanker. Det er ofte kvinner i ung alder som selvskader, sier psykiater ved Sørlandet Sykehus Magne Tauler

De faktiske grunnene til at noen begynner å skade seg selv kan ofte være godt skjult. Derfor er det viktig at man viser at man ser og respekterer personen som kutter seg selv, uansett om det kan virke uforståelig for en utenforstående. Grunnene til selvskading kan være mange og utenkelige. En traumatisk opplevelse i barndommen, kan få langvarige følger, og være en ting som ligger til grunn for vanskelige følelser og selvskading senere. Man kan til og med som voksen slite med vonde opplevelser fra barndommen. Slike traumatiske opplevelser kan være noe som har skjedd med kroppen mot ens egen vilje. Men det er også mange som ikke har opplevd noe konkret traume som driver med selvskading. Noen ganger vet man ikke helt selv hvorfor man gjør det. Uansett er det viktig å prate med noen om det og prøve å finne ord for de vanskelige følelsene.

Et synlig sår

Den fysiske smerten som de føler ved selvskading kan fungere som en avledning fra den følelsesmessige smerten. Kanskje sliter man med tunge tanker og et sår eller et arr kan synliggjøre den smerten man føler innvendig.

- Smerten kan fungere som en vekker for å kjenne at man lever. Noen kan føle seg følelsesløse og livløse innvendig når de sliter med psykiske problemer over tid, forklarer Tauler.

Noen vil bare se at såret gror. De skader seg for å oppleve et håp om følelsesmessig leging. For andre er selvskading en form for kommunikasjon, hvor man har lyst å fortelle om de vonde følelsene man sliter med. Men følelsene er ofte vanskelig å uttrykke med ord.

Les mer på www.ung.no









Fra ABUP-Bloggen

VI MÅ VÅGE Å SNAKKE SAMMEN OM DE VANSKELIGE TINGENE

19 oktober, 2014   709 Lest

Av Anne Freuchen

Det beste ved arbeidet som lege er når du lykkes med å hjelpe medmennesker med ulike ”vondter”, på kropp eller sjel.

Det verste ved arbeidet som lege er når du ikke kan hjelpe, fordi den det gjelder ikke vil ha hjelp, – eller en kommer for sent til å hjelpe, som etter et selvmord.

Jeg er lege og spesialist i psykiatri, både for voksne, ungdom og barn. – og jeg har opplevd å komme for sent. Så tenkte jeg at dersom jeg kunne finne ut hvorfor også noen barn og ungdommer velger å ta livet sitt, da kunne vi kanskje forhindre at andre valgte det samme: for selvmord er en løsning hvor det ikke er mulig å angre eller ombestemme seg etterpå. Døden er endelig, og skjer bare én gang.

Som tenkt, så gjort: jeg ville prøve å finne noen svar. Så i flere år jobbet jeg med et forskningsprosjekt om barn og unge i Norge som hadde tatt livet sitt.

Les mer i ABUP-bloggen







Finn andre med erfaring:
http://www.lfss.no/
Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord - LFSS

Fra Psykiskhelse.no

Selvskadingen ble en flukt

– Jeg følte meg fremmed blant jevnaldrende venninner som lo og snakket om gutter. For meg var livet mørkt og meningsløst. Da jeg kuttet meg første gang som 14-åring, kjentes det som en lettelse, sier Karianne Zachariassen.

Tekst Gro Lien Garbo
Foto Sveinung Uddu Ystad 

Karianne Zachariassen (26) er en man legger merke til når hun kommer inn på kafeen i Kristiansand sentrum denne strålende vakre vårdagen. Kanskje er det smilet hennes, kanskje håndtrykket, eller bare tilstedeværelsen.

– Kontrasten mellom den jeg var som fjortenåring og den jeg er i dag, er enorm. Jeg var en alvorlig deprimert jente som ikke fant noen mening med livet. Alt var bare vondt. I dag er jeg lykkelig over å kunne sitte her og nyte en kopp kaffe. Jeg vet at jeg har hele livet foran meg og vet at jeg kan takle det meste. Jeg kan ikke tenke meg at jeg kan få større problemer enn de jeg har kommet meg igjennom, sier hun.

Det er omkring fem år siden Karianne Zachariassen sist gang kuttet seg selv. Hun husker ikke datoen. Det er ikke noe hun har skrevet ned. Det var en lang prosess å komme vekk fra selvskadingen. Hadde hun fått bedre og riktigere hjelp hele veien, kunne veien vekk fra selvskadingen vært kortere, mener hun.

«Lille mor»
I ettertid synes ikke Karianne Zachariassen det er noe rart at nettopp hun begynte å skade seg.
Hun vokste opp med en mor som var alkoholiker og to yngre brødre. Faren var psykisk syk, men han bodde et annet sted.

– Mamma brukte å kalle meg «lille mor». Jeg tok over hennes rolle når hun drakk. Jeg ble nok altfor fort voksen og la lokk på mine egne følelser. Ingen av foreldrene mine hadde overskudd verken til å se meg eller bekrefte meg, sier hun.

– I tillegg opplevde jeg følelser som noe som var farlig. Hjemme var alt veldig svart-hvitt. Mamma var enten veldig sint eller veldig lei seg, sier hun og forteller at moren i dag har grep om livet og hun har ikke drukket på ni år.

– Det har betydd enormt mye for meg. I dag vet jeg at mamma vil stille opp for meg, uansett hva det er. Jeg har fått den moren jeg skulle ønsket jeg hadde hatt som barn, forteller hun.

– Men er du ikke bitter for at hun ikke var der da du trengte henne som mest?

– Jeg har vært gjennom år med sinne og sorg over en tapt barndom. I dag klarer jeg å glede meg over at det ikke lenger er slik og å se fremover.

Les mer på Psykiskhelse.no



Handlingsplan 2014-2017

https://www.regjeringen.no/contentassets/62bf029b047945c89b294f81a7676b04/handlingsplan_selvmord_300414.pdf
Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading 2014-2017

Tapte liv er et stort samfunnsproblem og en stor smerte for de etterlatte. Hvert år dør i overkant av 500 mennesker av selvmord i Norge, 70 prosent av disse er menn. Selvmordsforsøk og selvskading er mer vanlig blant kvinner. Vi regner med at mellom 3 500 og 7 500 personer årlig forsøker å ta sitt eget liv (1). Tallene for selvskading, med liten eller ingen intensjon om å dø, er mer usikre, men sannsynligvis høyere enn omfanget av selvmordsforsøk.

Les mer hos Regjeringen.no 

Fra ABUP-bloggen

ALL THE FEELINGS THAT YOU HIDE, GONNA TEAR YOU UP INSIDE

05 september, 2014    666 Lest

Av Janne Hammervold Veer

Lene Marlin valgte denne uken å være åpen om en vanskelig tid i livet. Hun forteller om ønsket om å ikke ville leve lenger og hvordan hun forsøkte å ta sitt eget liv. Så flott at hun setter ord på et fortsatt tabubelagt tema! Det er beundringsverdig at hun tør å vise sårbarhet på denne måten. Det er nok også noe terapeutisk i det å formidle omstendigheter, tanker og følelser rundt denne vanskelige tiden. For som hun selv synger i låten som forandret livet hennes så totalt (Unforgivable sinner):

All the feelings that you hide, gonna tear you up inside.

Som psykolog ved Ungdomsklinikken i Arendal møter jeg mange ungdommer som har tanker om døden og som ikke synes livet er verdt å leve lenger.....

Les mer i ABUP-bloggen 






Comments